Dette er bare klaging

Snudde minst tre ganger i byen i dag fordi jeg så noen jeg kjenner. Bestemte meg for at jeg ikke skal gå i byen på dagtid igjen.

Jeg savner vennene mine veldig. Savner å få klemmer. Prøver å berolige meg selv med at jeg har jo katten og fjellene og snart våren.

Jeg er så lei av at annenhver dag er jævlig. Jeg er møkklei av å være livredd for å sovne, og å gå ut og å klemme folk og å reise meg opp.
Annenhver dag forsvinner jeg så langt vekk at en miljøterapeut må følge meg til rommet og sengen. De kommer inn hver halvtime, og jeg må love å si i fra om jeg har lyst til å skade meg. Jeg er lei av å lure på om det er medisinene eller psyken som gjør at det svir på innsiden av kroppen hele tiden. Om det er noe fysisk som gjør at jeg hallusinerer eller om hjernen min har blitt så fucked.
Jeg er lei av at kroppen min aldri vil ha mat. Jeg er lei av at hjertet mitt fyker av sted fordi jeg lever på kaffe og snus.
Jeg er så helvetes jævla forvirret og trist og drittlei.

Jeg har grønt hår, da. Og tre nye tatoveringer. Og jævla fint vær. Det er fint.